Tilsendt av: Alan Christopher Aguilar

Igjen så har fordommer om Holmlia funnet veien gjennom media. Denne gangen gjennom TV2s dokumentar ”Naive Norge”, som ble vist 4.12. Jeg har bodd på Holmlia i 17 år, og begynner å se meg lei av det dårlige inntrykket som urettferdig men gjennomgående presenteres i media. I løpet av disse 17 årene har jeg aldri opplevd noe som kan bygge opp under slike inntrykk, men jeg har heller aldri opplevd noe så provoserendes som filmskaperen Christofer Owes prosjekt.

Saken har flere kritikkverdige aspekter. Både når det gjelder filmen i seg selv, og TV2s vurderingsevne. For det første forstår jeg Owes prosjekt der hen at han ønsker å dokumentere det flerkulturelle Norge ved å bosette seg på Holmlia. Å se på det å bo på Holmlia som et ”prosjekt” eller ”eksperiment”, er i seg selv en fornærmelse mot Holmlia og alle vi som bor her. I tillegg vitner det om allerede forutinntatte holdninger. At en dokumentar kan brukes subjektivt for å fremme bestemte synspunkter eller ideer, er ikke problemet. Problemet er hva slags synspunkter og ideer som blir fremmet, og spesielt tydelig i denne saken: på hvilken måte.

Filmen fokuserer kun på det negative om Holmlia. Men Holmlia er så mye mer enn Owes erfaringer i løpet av sitt år der. Skal man lete etter et steds ”sjel”, så må man fokusere på de faktorer som får folk til å bo og trives der. Les for eksempel Holmlia-ungdommens egne fortellinger om hvordan det er å vokse opp og bo på Holmlia, i boka ”Hør ´a!” (Damm). Her skildrer Holmlia-ungdommen tekster om vennskap, tilhørighet, savn og kjærlighet. Jeg vil spesielt trekke frem tilhørigheten. Owe har rett i at Holmlia er et ”samfunn i samfunnet”. Akkurat som alle andre småsteder rundt om i landet. Dette er problematisk, i følge Owe. Det er en styrke, i følge de fleste som bor her. Ellers hadde vi gjort som Owe og flyttet. For i motsetning til mange andre ”samfunn i samfunnet”, er Holmlia mindre homogent. Her er det nemlig forskjellene som skaper den felles identiteten. Gjennom kontakt lærer vi hverandre å kjenne. Som Karpe Diem rapper: ”en venn er en fremmed du møter mange ganger”. Jeg påstår ikke at Holmlia er verdens beste sted å bo, men det er heller ikke så dårlig som den tendensiøse fremstillingen Owe kommer med skal ha oss til å tro.

Owe kaller en Holmlia-boer han snakker med for ”idealist”. Jeg vil heller si at hun er realist, mens det er Owe og de som deler hans holdninger som er blinde idealister som håper på en annerledes verden. For det er på tide å åpne øynene og ta inn over seg de realitetene som gjenspeiler seg i Norge og verden i dag. Det går ikke an å stenge verden utenfor, hvis man ikke vil at Norge skal bli et slags Nord-Korea da. Med kontrollerte grenser og en homogen befolkning der alle er like.

Jeg lurer på hvilke intensjoner Owe hadde for å lage filmen. Jeg setter spørsmålstegn ved at hans forsøk på å bli kjent med det flerkulturelle Holmlia begrenser seg til en personlig nabokrangel, sine ”fotomodeller”, og å spise kebab og feste med mindreårige gutter. Det er forresten uansvarlig av Owe og TV2 å vise mindreårige i alkoholrus, med foreldrenes samtykke eller ikke. Det er misbruk av opparbeidet tillit. Problemer han støter på i sitt eget personlige møte med det ”flerkulturelle” Holmlia, generaliserer han til å gjelde alle innvandrere. Ganske mange har opplevd en nabofeide i løpet av livet, og Owes personlige nabokrangel er like lite et innvandringsproblem som enhver nabokrangel. Jeg bodde et år i kollektiv på Frogner (det var ikke et eksperiment). Nabodama hilste aldri på meg i oppgangen. Hilste jeg på henne på balkongen gikk hun inn og lukket døra. Derimot hilste hun på mine ”norske” samboere. Mine opplevelser fra mitt år på Frogner får meg allikevel ikke til å tro at alle Frogner-fruer er slik.

Owe har selvfølgelig rett til å mene hva han vil og lage film om hva han vil, men måten han gjør dette på tvinger meg til å stille spørsmålstegn ved TV2s vurderingsevne og kvalitetskontroll siden de velger å bruke sendetid på en slik unyansert, intolerant film, og kvalitetsmessig dårlig film. For det er klart at filmen er kvalitetsmessig dårlig, og det virker som om TV2 har senket kvalitetskravene sine betraktelig. Filmen har gjennomgående dårlig journalistikk. Når filmskaperen, som er fotograf, leker journalist, stiller han ledende spørsmål, legger ord i munnen på de han intervjuer, og virker mer opptatt av å bekrefte sine egne fordommer. Ved å filme seg selv så mye, lurer jeg kanskje på om intensjonen bak filmen var å få sine ”15 minutes of fame”.

I sin kronikk i Aftenposten (6.12), kritiserer Silje M. B. Ander mediene for å tilspisse problemstillinger og skape konflikt. Konflikt selger. En nyansert fremstilling gjør det ikke. Ander skriver at ”som forvaltere av den offentlige debatt har (media) stor definisjonsmakt”. Med makt følger ansvar, og TV2 har et ansvar for å sile ut en hjemmesnekret, intolerant, fordomsfull, reality-dokumentar. Det er på tide at media presenterer et mer nyansert bilde av Holmlia. Det fortjener Holmlia. Og det fortjener vi som bor her.

Alan Christopher Aguilar
Student og Holmlia-boer